Et psykisk traume er en sterk mental påkjenning eller skade som skyldes påvirkning utenfra. Traumer kan oppstå i etterkant av svært ubehagelige eller overveldende hendelser, som regel hendelser som involverer faktisk død, trussel om død, alvorlig skade eller trussel mot egen eller andres integritet. Eksempler på slike hendelser er overfall, fysisk mishandling, tortur, voldtekt, alvorlige ulykker, naturkatastrofer, menneskeskapte katastrofer, krig, osv.
Hvordan og hvorfor oppstår traumer?
Den vanligste måten å utvikle et traume på er å selv ha vært utsatt for en slik hendelse, men man kan også utvikle traumer som følger av å ha vært vitne til, eller på en eller annen måte blitt konfrontert med, denne typen hendelser. Traumer kan utvikles med utgangspunkt i én enkelthendelse, men de kan også utvikles på bakgrunn av gjentatte belastende hendelser eller stor belastning over tid. Som med mye annet her i livet, er det store individuelle forskjeller i hvorvidt en hendelse oppleves som traumatisk. Det er ikke slik at en alvorlig hendelse (f.eks. en naturkatastrofe) automatisk vil oppleves traumatisk av alle som utsettes for det. En hendelse er altså ikke traumatisk i seg selv, det er personens opplevelse av hendelsen som avgjør om den blir stående igjen som traumatisk eller ikke. Faktisk vet man at de aller fleste mennesker kan bli utsatt for potensielt traumatiske hendelser uten å utvikle traumer i det hele tatt. Det er f.eks. ikke slik at alle som ble utsatt for tsunamien i Indiahavet i 2004 ble traumatisert i etterkant. De fleste klarte seg helt fint.
Det finnes ulike teorier om hvilke mentale prosesser som ligger bak dannelsen av et traume. En del forskere er likevel enige om at det henger sammen med to sentrale faktorer:
Hvordan minnet for hendelsen lagres i hukommelsen – Det finnes mange holdepunkter for at hukommelsen for traumatiske hendelser er annerledes enn hukommelsen for vanlige hendelser. Mens vanlige minner som oftest lagres i de ytterste lagene av hjernen, i de nyere hjernestrukturene, lagres traumatiske minner lenger inn mot midten av hjernen, i de eldre hjernestrukturene. Dette skjer trolig fordi de traumatiske minnene oppleves såpass overveldende at hjernen ikke “klarer” å bearbeide de på lik linje med vanlige minner. De eldre hjernestrukturene er en del av det vi kaller “primalhjernen”, som er den delen av hjernen som ble utviklet da menneskearten var i sin spede barndom. Denne delen er mer primitiv, og mye av det som skjer her har med overlevelse og instinkter å gjøre. Som en konsekvens av dette, vil minner som lagres i de eldre hjernestrukturene blir mer oppdelte og dårligere organiserte enn minner som lagres i de nyere strukturene. Det vil ofte være mangel på en tydelig begynnelse eller slutt, og minnene vil gjerne flyte over i hverandre og mangle detaljer. I tillegg vil de bli tettere knyttet opp mot følelser, sanser og kroppslige prosesser som har med overlevelse å gjøre. Dette kan forklare hvorfor traumatiserte personer ofte sliter med plutselige, ubehagelige drømmer og bilder, påtrengende sanseinntrykk og sterk kroppslig aktivering. De traumatiske minnene er rett og slett lagret på feil plass, noe som skaper problemer.
Hvordan personen tenker om hendelsen og sin egen mestring av denne i ettertid – Personer som utvikler traumer har gjerne svært negative tanker om selve hendelsen og sin egen fungering i etterkant av denne. Dette kan innebære at de overgeneraliserer fra traumehendelsen til andre liknende, men trygge, hendelser (“Jeg ble voldtatt i en heis, altså er alle heiser farlige og må unngås”), at de får et dårligere selvbilde knyttet til selve hendelsen (“Jeg burde gjort mer motstand for å unngå voldtekten, jeg er et svakt menneske som ikke klarte det”), at de får et negativt syn på egen mestring av reaksjoner (“Jeg burde ha kommet meg over dette nå”, “Jeg er unormal som reagerer på denne måten”, “Jeg holder på å bli gal”), samt at de undervurderer betydningen av å bearbeide det som har hendt (“Ingen er interesserte i å høre om det jeg har opplevd uansett, det er best hvis jeg holder det for meg selv”, “Folk har nok med sine egne problemer, jeg vil ikke være en byrde”). Disse negative tankene fører igjen til at personen utvikler dysfunksjonelle mestringsstrategier som er med på å opprettholde traumet over tid.
Posttraumatisk stresslidelse
Den mest kjente traumediagnosen er posttraumatisk stresslidelse (PTSD). For å få denne diagnosen må man ha erfart, vært vitne til, eller blitt konfrontert med en traumatisk hendelse, og i etterkant oppleve reaksjoner som påtrengende minner (f.eks. mareritt, flashbacks), unngåelsesatferd (f.eks. sosial isolasjon, likegyldighet, hukommelsesvansker, unngåelse av ubehagelige tanker, følelsesavflating) og kroppslig aktivering (f.eks. uro/aspenthet, søvnvansker, irritasjon/sinne, konsentrasjonsvansker, skvettenhet).
Reaksjonene må oppleves såpass plagsomme at de går utover personens daglige fungeringsevne, og de må vedvare i mer enn seks måneder etter den traumatiske hendelsen er over.
Amerikanske undersøkelser har vist at mellom 6 og 8 % av befolkningen vil oppleve å få en PTSD-diagnose i løpet av livet. Totalt sett er det flere menn enn kvinner som har denne diagnosen, noe som muligens skyldes at menn oftere er involvert i potensielt traumatiserende hendelser som f.eks. bilulykker, slåsskamper, krig, osv. Likevel vet man at dersom en mann og en kvinne utsettes for den samme potensielt traumatiserende hendelsen, så er kvinnen mer utsatt for å utvikle senskader enn mannen. En stor andel av de som utvikler PTSD vil også slite med andre psykiske vansker, spesielt depresjon og angst.
Som sagt, vet vi at de aller fleste som utsettes for potensielt traumatiske hendelser ikke vil utvikle senskader. Hva er det så som avgjør hvem som faktisk blir syke? Dette avgjøres bl.a. av faktorer som personlig sårbarhet (f.eks. familiebakgrunn med psykiske vansker, rigid personlighetsstruktur, belastninger i barndommen, tidligere traumer, begrenset sosialt nettverk), aspekter ved selve traumehendelsen (f.eks. overraskende hendelser, manglende følelse av kontroll over det som skjer, fysiske overgrep eller skade, vitne til ekstrem vold/grotesk død, dissosiering, at den vonde handlingen utføres med vilje, nærhet til hendelsen) og mestringsstrategier i etterkant av hendelsen (dette er diskutert litt lenger opp i innlegget).
Traumebehandling
Det er vanlig å skille mellom traumer som har oppstått som følger av langvarig traumatisering, f.eks. gjentatte overgrep i barndommen, og traumer som kan knyttes til mer avgrensede hendelser, f.eks. én enkeltvoldtekt. Selv om reaksjonene kan være mange av de samme, vil måten man arbeider med traumene på være noe ulik.
Dersom det er snakk om en enkelthendelse, vil behandlingen som oftest fokusere på å “flytte” traumeminnet fra den primitive hukommelsen og over i den vanlige hukommelsen. Hensikten er å ufarliggjøre minnet og begrense graden av innflytelse minnet skal få ha over personens daglige fungering og videre liv. Dette gjøres bl.a. ved å systematisk og gradvis eksponere personen for det traumatiske minnet gjentatte ganger, helt til minnet ikke lenger frembringer de samme overveldende og ubehagelige reaksjonene. Man søker altså å skape et så helhetlig og detaljert minne som mulig, der man har en tydelig begynnelse, midtdel og avslutning. En metafor kan være at i stedet for å kaste skitne, illeluktende, hullete klær inn i et overfylt klesskap, lukke igjen døra og håpe at de ikke faller ut igjen, så prøver man i stedet å vaske klærne, lappe de, brette de fint sammen, sortere de og legge de inn der de hører hjemme. Da vil sannsynligheten være langt mindre for at hullete, møkkete klær (eller påtrengende, usammenhengende minner) plutselige ramler ut igjen og skaper trøbbel. I tillegg til å sortere og reintegrere minnet, forsøker man også å endre på uhensiktsmessige tankemønstre og dysfunksjonelle mestringsstrategier som er med på å opprettholde lidelsen.
Hvis det derimot er snakk om langvarig traumatisering, kan dette føre til at personen endrer sin grunnleggende tenkning om seg selv, andre og verden generelt. Alle nye erfaringer fortolkes i lys av det forferdelige man har opplevd. Dette medfører at selve utviklingen av ens personlighet og selvfølelse kan bli forstyrret, spesielt dersom traumatiseringen skjer i tidlig barndom. Vi snakker da om ganske komplekse traumereaksjoner. Behandlingen vil som oftest være mer omfattende og langvarig, og fokusere på å sette traumehendelsene inn i en meningsfull forståelsesramme der man trer ut av rollen som “offer”. Likevel vil man også her forsøke å identifisere og endre på uhensiktsmessige tanke- og handlingsmønstre, slik at måten man forholder seg til seg selv, andre og verden på blir mer funksjonell.
Plages du av traumer og ønsker hjelp til å håndtere dette? Bestill time hos en av våre psykologer!
Kilder: Berge, T. & Repål, A. (2008). Håndbok i kognitiv terapi. Gyldendal Norsk Forlag AS: Oslo.