• Privatpsykologene

Det eksistensielle perspektivet



Det er ikke noe galt med deg selv om du føler deg tom på innsiden. Selv om du opplever livet som trist og grått. Selv om du føler deg ensom. Alle mennesker føler på dette. Men mange lyver til seg selv og verden på en slik måte at de klarer å holde slike følelser på avstand. Det gjør vondt verre. Løgner forandrer imidlertid ikke på saken: Å være menneske handler om å erfare livssmerte. Her er vi er alle i samme båt.

Vi lever alle med noen ubehagelige sannheter om oss selv og verden hengende over hodene våre. Vi skal alle dø, vi er alle alene, mennesker vi er glade i vil skuffe oss og til og med kanskje svikte oss. Og vi vil aldri kjenne oss selv helt. Summen av disse erkjennelsene leder oss mot følgende ubønnhørlige sannhet: Det er ikke meningen at vi skal gå rundt og være lykkelige. I alle fall ikke hele tiden. Eller kanskje ikke en gang mesteparten av tiden. Men det er greit. Det er fortsatt mulig å leve gode liv – i alle fall ifølge det eksistensielle perspektivet.


Det eksistensielle perspektivet er en retning innenfor psykologien som har sitt utspring i eksistensialismen – som er en filosofisk tradisjon som strekker seg tilbake til den danske tenkeren Søren Kirkegaard. Eksistensialismen er kort fortalt en filosofisk utforskning av hva det vil si å være til. Selv om det på en måte presenterer et ganske dystert perspektiv på tilværelsen, er den faktisk en veldig optimistisk og livsbekreftende filosofi. I terapirommet, i møte med mennesker som sliter med livskriser, så erfarer vi gang på gang at det eksistensielle perspektivet er en dyp kilde til livsmestring.


Vi i Privatpsykologene jobber ofte ut fra det eksistensielle perspektivet og erfarer at det er godt egnet for en rekke livsvansker, men passer spesielt godt for folk som strever med:


  • Livskriser – Når man opplever at livet plutselig kastes på hodet og de tingene man trodde på ikke lenger gir mening, tilbyr det eksistensielle perspektivet en forståelsesramme som kan gi mening til meningsløsheten.

  • Store, vanskelige valg – Det er ingen andre filosofiske eller psykologiske retninger som har viet så mye tid til å diskutere vanskelige valg og konsekvensene av det å velge. Veldig mange opplever at det å se vanskelige valg i et eksistensielt perspektiv kan være veldig nyttig i krevende beslutningsprosesser.

  • Identitetsvansker – Ofte strever vi med spørsmål knyttet opp mot selvforståelse og identitet. Dette kan for eksempel dukke opp som lav selvfølelse og manglende selvtillit. Men det kan også manifestere seg som usikkerhet rundt hvem man egentlig er, og hva man egentlig mener er viktig. Her kan eksistensialismen hjelpe. Både til å kjenne seg selv bedre og til å akseptere at vi aldri kan kjenne oss selv så godt som vi ønsker.

  • Relasjonelle vansker – det eksistensielle perspektivet tilbyr ofte nye perspektiver på hvordan man kan forstå og håndtere vansker som dukker opp mellom personer. Om det gjelder vansker i parforholdet, på jobben eller i familien, opplever mange at eksistensielle forståelsesrammer kan gjøre det lettere å stå i relasjonelle utfordringer.

  • Negative følelser og vonde tanker som angst, bekymring, grubling og depresjon – Eksistensialisme er en følelsesfilosofi. Og spesielt negative følelser. Lenge før psykologien en gang var en egen vitenskap, skrev eksistensielle filosofier avhandlinger om angst, sorg, tristhet og fortvilelse. Rådene de ga er like aktuelle i dag som da de ble skrevet. Som vi skal se, er også det eksistensielle perspektivet veldig bra for deg som ønsker å forebygge at livet blir vanskeligere enn det trenger å være.


Eksistensialismen er et vanskelig perspektiv. I motsetning til mange andre retninger så gir den ikke enkle svar på vanskelige spørsmål. Det kan derfor ofte være krevende å både jobbe ut ifra eksistensielle perspektiver så vel som å forsøke å forstå dem. Det eksistensielle perspektivet passer derfor ikke for alle. Noen vil bare ha sikre svar, «quick fixes» og overfladiske løsninger. Sagt på en annen måte: Noen vil bare ha en oppskrift på hvordan de skal leve livet sitt og bli «lykkelige.» Hvis du er en av dem, er sannsynligvis ikke det eksistensielle perspektivet for deg. Men hvis du er interessert i å prøve å forstå litt mer av hva det vil si å være menneske, og samtidig lære hvordan du kan håndtere livet når det kaster skygger, les videre.


I dette essayet har vi forsøkt å presentere en så konsis og forståelig versjon av det eksistensielle perspektivet som mulig. Men mange vil nok likevel streve med å skjønne alt som står her. Og det er helt greit – det gjør vi også! Men hvis du leser videre, vil du få muligheten til å lære mer om hvordan en eksistensiell forståelse av mennesket kan være til hjelp når livet blir vanskelig. Selv om det er vanskelig og du ikke skjønner alt, mener vi det er fortsatt er verdt innsatsen. Vi kjenner ikke til noe perspektiv som er bedre egnet til å hjelpe folk i kriser.



Det eksistensielle utgangspunktet – ufravikelige livsvilkår


I det eksistensielle perspektivet antar man at det fins noen gitte livsbetingelser som alltid er til stede for alle mennesker, uavhengig av tid og kultur. Det vil si at uansett om du levde som jeger/sanker i Istiden, som bonde i Middelalderen eller i Norge i starten av det 21. århundre så finnes det visse uunngåelige vilkår ved livet som alltid er til stede, som så å si er bakt inn i vår eksistens.


Tenk på de første sekundene i et menneskeliv: I løpet av noen øyeblikk har vi gått fra å leve i en beskyttet, trygg og oversiktlig boble, til å bli kastet inn i en kald, forvirrende og skremmende verden. Vi vet knapt hva som er opp og hva som er ned. Omgivelsene gir enda ikke mening, alt er fremmed og ukjent. Sånn begynner livet – med kaos og angst. De fleste av oss vil imidlertid i løpet av ganske kort tid også erfare tryggheten og roen ved mors bryst. Og etter hvert vil vi så smått begynne å legge merke til visse regelmessigheter og mønstre og sånn sett blir tilværelsen stadig mer fattbar.


Livet starter altså med kaos og angst. Men det er også tidlige erfaringer av trygghet og forutsigbarhet. Ifølge filosofen Heidegger leves resten av livet som en slags gjentakelse av dette utgangspunktet: Vi «kastes» til stadighet inn i en utrygg verden som vi ikke helt forstår, denne tilstanden av «kastethet» fyller oss med angst, derfor søker vi mot den tryggheten som foreldrenes omsorg tilbyr (eller en av dens mange senere erstatninger – som for eksempel en romantisk partner eller en politisk ideologi). Livet kan derfor sies å leves i et uunngåelig spenningsforhold mellom forvirring og trygghet og orden og kaos.



Jeget som en konstruert fortelling


I dette avsnittet og det neste finner du noen eksistensfilosofiske perspektiver på verden og selvet og kan være ganske vanskelig å forstå, selv om vi har forsøkt å skrive de på en lettfattelig måte. Hvis du ikke skjønner så mye av det som står her så er ikke det så farlig. Det går fint an å hoppe over disse avsnittene og fortsette å lese på det avsnittet som heter «De eksistensielle grunnvilkårene.»


Fortsatt med? OK: Det eksistensielle perspektivet har noen antakelser om hva det vil si å eksistere som et individ. Her er utgangspunktet: Det eneste som fins i verden er menneskelig bevissthet og formløs fysisk materie. Alt annet er skapt av oss. Dette vil si at det egentlig ikke fins steiner, trær og personer i verden. Det eneste som fins er fortellinger vi lager om hva som er i verden. Det er ikke det at eksistensialismen sier at den fysiske verden ikke fins, men bare at den ikke er tilgjengelig for oss i sin egentlige form. Det eneste som er tilgjengelig for oss er bildene vi konstruerer, eller «fortellingene» om steiner, trær og personer, skapt av bevisstheten.


Dette poenget, ligger som et viktig utgangspunkt i eksistensialismen, men er ganske komplisert og definitivt ikke spesielt intuitivt! Det virker jo ganske rart å si at ting vi føler, smaker, hører og ser rundt oss på sett og vis ikke fins. Dette trenger vi derfor å utdype litt.


Allerede på 1600-tallet viste filosofen Descartes hvordan det eneste vi kan være sikre på at eksisterer er et jeg som tenker («jeg tenker derfor er jeg»). Du kan tvile på hva tankene dine og sansene dine forteller om verden, men du kan ikke tvile på at du har tanker som tviler. Fordi i det øyeblikket jeg tviler på tanker, så tenker jeg. Derfor må «jeg» finnes. I eksistensialismen går man ett steg lenger og sier at det eneste vi kan være sikre på er tanker som tenkes, dvs. det eneste som finnes er bevissthet. Dette betyr at begreper som «jeg» også kan tviles på. Eksistensialismen sier at «jeget» egentlig konstrueres av bevisstheten som en fortelling, dvs. at det egentlig ikke fins i verden, uavhengig av bevisstheten. På samme måte fins ikke «trær» og «steiner» i verden uavhengig av bevisstheten (bare formløs materie, uten navn). Den tingen bevisstheten min tenker på som «meg» er altså ikke noe virkelig i verden, men en konstruert fortelling.


Dette er et ganske rart og vanskelig poeng som ikke er så lett å forstå, og det er ikke så farlig om vi ikke forstår det helt. Men det er i alle fall et syn som mange filosofer, kunstnere, forfattere og filmskapere også har utforsket (blant annet i filmen The Matrix) og det er et perspektiv som også er forenelig med nyere nevropsykologisk og evolusjonspsykologisk forskning.


Jeg er ikke en ting.


Dette synet på «jeget» betyr også at vi ikke er noen ting i utgangspunktet. Filosofen Sartre sa det på denne måten: eksistens går forut for essens, og med det mente han at vi først og fremst eksisterer som bevissthet med utallige mulige selv og at vi derfor ikke kan reduseres til en essens eller en ting (eller bare ett selv). Med andre ord: Du er ingenting, i den forstand at du er ingen enkeltting. Vi er ikke psykologer, lærere, rørleggere kjærester eller brødre, dette er bare roller vi spiller; fortellinger vi og andre har skapt om oss selv. Vi er en bevissthet, vel vitende om at vi kan skape, definere og spille ut et uendelig antall fortellinger om oss selv. Når vi spiller ut en fortelling istedenfor en annen og sier at dette er den vi er, så lyver vi derfor til oss selv. Vi lever alle med muligheten til å endre fortellingen om oss selv. Det vil si at når vi sier sånne ting som at «jeg bare er sånn» eller «jeg var ikke meg selv» så er det sannsynligvis noe vi sier for å slippe å ta ansvar, og fordi det skremmer oss å ikke tenke på oss selv som noe som har en stabil kjerne.


Du og jeg er ikke faste objekter, men foranderlige fortellinger som vi selv skaper, dette kan ofte gi oss en følelse av å være fragmenterte og «stykkevis og delte» istedenfor hele. Noen ganger så kan vi til og med føle det som om vi ikke fins! Men alt dette er normalt og egentlig ikke merkelig i det hele tatt (mange vil si at det er rarere at vi noen ganger føler oss som hele). Først og fremst så viser det oss at det å ikke alltid vite hvem vi er, bare skulle mangle. Å kjenne «seg selv» er egentlig umulig fordi det fins ikke noe egentlig selv å kjenne.



De eksistensielle grunnvilkårene


«Jeg» er altså ikke en ting, men mange fortellinger. Dette produserer i oss en følelse av «fragmenterthet.» Som vi har sett, lever vi dessuten i en tilstand av «kastethet» i en verden som i utgangspunktet ikke gir mening. Dette fyller oss noen ganger med angst og forvirring. Men dette er bare noen av grunnvilkårene vi er tvunget til å leve under.


Her er noen andre:

  • Fordi vi på sett og vis hele tiden konstruerer en dypt subjektiv verden for oss selv, så er vi fundamentalt sett alene i den forstand at ingen helt erfarer livet akkurat som oss. Uansett hvor nær vi kommer noen andre vil de aldri se tilværelsen helt sånn som vi ser den. Å føle på ensomhet er derfor naturlig.

  • Av samme grunn er vi også frie til å fortolke verden som vi vil. Og handle i den, som vi vil. Vi er derfor også nesten helt uten unntak ansvarlige for våre handlinger og anskuelser. Dette fyller oss ofte med angst og skyldfølelse.

  • Selv om vi på sett og vis er frie, er vi aldri helt frie. Vi er alltid begrenset av krefter utenfor vår kontroll. Vi kan ikke velge hvilke gener vi fødes med, hvilken historisk periode, eller kultur vi fødes inn i og vi kan ikke velge hvilken oppdragelsesstil våre foreldre har. Vi er derfor både frie og begrenset på en gang. Dette gir oss en opplevelse av å være frustrerte og resignerte.

  • Bevisstheten vår gir oss muligheten til å forestille oss vår ikke-eksistens. Vi er fra ganske tidlig alder av bevisste på at vi selv, og de vi er glade i, en gang skal dø. Dette gir livet en endelighet som blant annet skaper en frykt for å gå glipp av livet.


Så der har du det. Forvirring, meningsløshet, fragmenterthet, ensomhet, angst, skyldfølelse og frustrasjon. Dette er noen av de uunngåelige utgangspunktene for vår eksistens. Vi kan ikke unnslippe det selv om mange prøver. Det fins ikke noe annet enn midlertidige le mot stormene i livet.


Det er mulig å leve gode liv selv om livet er vanskelig.


Betyr de eksistensielle grunnvilkårene at vi aldri kan oppleve gode ting som glede, trygghet og nærhet? Nei, selvfølgelig ikke! Tryggheten ved mors bryst er like naturlig som angsten i fødselsøyeblikket. Det eksistensielle perspektivet fornekter ikke hvor flott og givende og dypt meningsfull verden ofte fortoner seg som. Tvert imot. Heller så peker det på hvordan vi alltid lever i spenningsforholdet mellom gode fornemmelser og vonde fornemmelser. Det ene er ikke mer naturlig enn det andre. Begge deler dukker unektelig opp. Når det eksistensielle perspektivet vektlegger det som kan være vondt og vanskelig, er det fordi dette så ofte glemmes, eller fornektes. Noe som synes å skape flere problemer for oss enn det løser. Av folk rundt oss, og kulturen som sådan, hører vi ofte at vi bare må «tenke positivt» og «smile og være glade for vær dag som går» eller «don’t worry, be happy.» I et eksistensielt perspektiv vil man tenke at denne type floskler ikke bare er feilaktige og unyttige, men også ganske sårende og provoserende for alle de som strever med noe veldig vanskelig i livet sitt.


Derfor er eksistensialismen opptatt av det som er vanskelig med livet. Ikke fordi eksistensialister er en gjeng med pessimister, men fordi det som er vanskelig så ofte ikke anerkjennes og problematiseres. Folk som har det vanskelig tenker ofte at det er noe galt med dem fordi de føler på utilfredshet og livssmerte. I virkeligheten er det ofte ikke noe galt med dem i det hele tatt. Istedenfor å spørre «hva er det som er galt siden du har så mye angst?» vil man i det eksistensielle perspektivet heller si: «Det skulle bare mangle at du har angst! Å leve er skikkelig vanskelig, og det har du skjønt. Heldigvis tar du livet ditt nok på alvor til å føle angst!» Mange ganger så kan man tenke at det ikke er de som har det vanskelig som bør gå til psykolog, men alle de som har lurt seg selv til å tro at livet er lett.


Det eksistensielle perspektivet et har unektelig et ganske dystert utgangspunkt. Men sånn er det. Hvis du bare vil ha solskinn, er det ikke mangel på perspektiver som tilbyr det. Alle vi andre må finne en måte å leve med det faktum at det har aldri vært, eller kommer til å være, lett å være menneske.


Det er derfor vi alle strever i livene våre, uavhengig av hvor flinke, rike eller vakre vi er. Uavhengig av hvor godt vi lykkes i kjærlighetslivet, på jobben eller blant venner, så unnslipper vi aldri eksistensens grunnvilkår. Vi kan derfor forstå hvorfor noen mennesker opplever livet som helt umulig. Men det er aldri et riktig valg å gi opp. Det er alltid håp. Det fins alltid muligheter for noe annet enn det som oppleves. På samme måte som vi alltid kan fortelle oss selv at livet er for vanskelig, kan vi også lage fortellinger om at livet er levbart. Uavhengig av kontekst. Ikke bare er det mulig å leve gode liv selv om man anerkjenner det vanskelige. Å anerkjenne det vanskelige er også en måte å gjøre livet bedre på.



Det eksistensielle perspektivet er et mulighetsperspektiv


Greit nok, men hvordan kan det eksistensielle perspektivet ellers være til hjelp? Hva godt skal komme ut av en anskuelse av verden og mennesket som på mange måter er så pessimistisk? Det er det flere grunner til. For det første mener man i eksistensialismen at det er mindre slitsomt å anerkjenne livssmerten enn å fornekte den. For det andre så er det bedre å forstå livssmerten som noe normalt enn som noe unormalt. For det tredje får vi muligheten til å leve mer oppriktig.


Spør deg selv hva som er mest nyttig hvis du skulle våkne opp i morgen med en ubehagelig tomhetsfølelse inne i deg. Hvordan ville det være å med en gang tenke at dette må bety at det er noe alvorlig galt i livet ditt, og at dette tomrommet må fylles så fort som mulig? Erfaringen i møte med mennesker som sliter er at en slik holdning gjør vondt verre. Tomheten vi noen ganger føler inni oss er ikke til å slippe unna, dessverre. Vi kan forsøke å fylle den med noe, men den kommer sannsynligvis tilbake. Mange lever livet sitt en desperat jakt på å til enhver tid fylle tomheten inne i seg. Dette er både slitsom og veldig upraktisk. Å møte den samme tomheten med en forståelse for at dette er faktisk er noe helt normalt, er bedre. Ikke bare fordi det er mindre slitsomt, men også fordi det gir oss muligheten til å bruke energien vår på det som er viktig for oss. Med andre ord gir anerkjennelsen av ubehaget oss muligheten til å leve verdistyrt fremfor følelsesstyrt.


I møte med realitetene i livet er det lett å falle for fristelsen til å unnslippe. En av de vanligste måtene vi forsøker å unnslippe på, er å fortelle oss selv behagelige løgner om verden. Det er så mye mer komfortabelt å tro at ting ordner seg til slutt, at hvis man gjør sitt beste så vil ting gå bra, at hvis man bare «er snill og god» så vil folk like en. I det eksistensielle perspektivet vil man alltid si at en ubehagelig sannhet er bedre enn en behagelig løgn. Problemet med de behagelige løgnene våre er at de oftere krasjer med erfaringen. Selv om du gjør ditt beste, vil du ikke alltid lykkes. Uansett hvor mye snill og god du er, vil sannsynligvis noen ende opp med å mislike deg. Når vi tar inn over oss det eksistensielle perspektivet vil vi også leve mer oppriktig. Vi vil fortelle oss selv og andre litt færre løgner. Dette er ubehagelig, men faktisk mer praktisk. Luftslott varer ikke så lenge. Et hus bygd på steingrunn står stødigere enn ett hus bygd på sandgrunn.



Det eksistensielle perspektivet er en psykologisk vaksine


Først og fremst er det eksistensielle perspektivet en måte som hjelper oss til å leve mer robust og bærekraftig. Å ta innover seg noen av disse sannhetene om livet, å virkelig erkjenne dem, er kanskje smertefullt, men det vil gjøre deg bedre rustet til å takle de utfordringene som livet byr på. Det kan derfor sammenlignes med en psykologisk vaksine.


Å vaksinere seg handler om å injisere sykdom inn i kroppen slik at immunforsvaret skal bygge opp motstandskraft mot sykdommen. Blir vi smittet senere er immunforsvaret allerede forberedt. I et levd liv vil krisene så å si være uunngåelige. Vi blir avvist, folk blir syke, folk dør, drømmejobben kan fortone seg som uutholdelig kjedelig og noen ganger regner det på stranda i Syden. Gjennom å åpne opp for, og så smått forsøke å anerkjenne de eksistensielle grunnvilkårene, bygger vi opp psykologisk motstandskraft. På den måten står vi bedre rustet i møte med stormene i livet, ikke hvis de skulle komme, men når. Det er helt greit å velge å tenke mer optimistisk om livet. Ingen skal stoppe deg fra det. Men hvis du tar innover deg noen av de vanskene med å leve som det eksistensielle perspektivet tilbyr, hvis du bokstavelig talt tar noen av sorgene på forskudd, blir det ikke så voldsomt vanskelig når neste livskrise dukker opp.


Infuensavaksiner gir influensasymptomer. På samme måte gir også eksistensielle vaksiner psykologisk ubehag. Forhåpentligvis har du følt på litt ubehag mens du har lest denne teksten. Det er i så fall bra. Det betyr bare at vaksinen har begynt å virke.


Er du interessert i en eksistensiell vaksine? Bestill time hos en av våre psykologer!

0 visninger

OSLO

Besøk oss her:

CJ Hambros plass 5 (3. etg)

Tlf: 99 79 88 88

LILLESTRØM

Besøk oss her:

Storgata 14 (4. etg)

Tlf: 48 27 54 44

 

© 2020 by Privatpsykologene

Personvernerklæring

  • Facebook Social Ikon
  • Linkedin Sosiale Ikon